Påskeferie.

Etter èn to timers vurdering, kom jeg til den endelige beslutning. Jeg og Bella skulle ut på tur. Jeg lot henne få vite om dette, noe som resulterte i vill begeistring. Jeg er som kjent ganske..treg av meg til tider, noe som endte med at hun sto i sin verste syteanfall mens jeg kledde på meg. Etter litt snøball kasting var vi på god vei bortover den faderskapelige *****veien. (dette var et forsøk på å være anonym, slik at mitt bosted ikke røpes). Vi begge gikk bortover mot broen, rettere sagt; jeg gikk, hun løp. Jeg løper ikke. Ca 10 m før jeg skal ta inn ved høyre sving kommer en skikkelse til syne. En gammel mann med en gammel hund. Jeg som faktisk skulle over broen som var på høyre side, gikk selvfølgelig på høyre side. Annet ville vært absurd. Uansett, denne mannen prøver seg på å fortsette på høyre side. Dette hendte ikke. Jeg vet ikke om det var av ren vennlighet at han flyttet seg eller om det var synet av meg (jeg var fra topp til tå mørkkledd og hadde et skeptisk blikk), men in the end, han flyttet seg over til venstre side. Hva skjer hvis to personer med begge hunder møtes? Jo, begge er dømt til å stopp opp fordi de djevelskapelige hundene skal sniffe på hverandre (dypere inn på hvor de sniffer går jeg ikke inn på, det lar jeg være til deres syke fantasi) Så når disse hunderasene skal danne et bekjentskap så betyr det sannelig at eierne skal likeså. De heiteste temaene: været (klassiker) og hunderase (selvfølgelig). Hvordan samtalen mellom meg og denne gamle mannen foregikk velger jeg ikke å skrive ned. Rett og slett pga den var kjedelig. Det som er det virkelige problemet når man møtes på den måten er hvordan man skal komme seg vekk fra stedet. Til vanlig tar man en: ha det, men med disse hudene kan det bli problematisk. Eller, det spørs om de likte hverandre eller ei. Heldigvis for meg gjorde de ikke. Jeg kom meg glatt vekk. Vi fortsatte vår livsgleden tur. Den var egentlig kjedelig, Bella er til tider lite underholdene. Etter ca 30 min var vi tilbake til hjem, kjære hjem. Av en eller annen merkelig grunn la jeg meg ned i en snøhaug, og forble der en stund. Det var deilig å ligge der med ren stillhet og snø som sakte falt mot ansiktet. Dette til djevelens avkom angrep meg. Grunnen: min far som gjentatte ganger spurte henne ”kor e Jenny hen?” Han fant det hele humoristisk.

Det var min dag, helt fantastisk.